|
Et pust fra fortiden… Oversatt av Gunnar Eri
SAMARBEID og ANSVAR |
||
|
Det er en kjensgjerning at mange tror at Pyreneerhunden er en gjeterhund, det er den som kjent ikke. Her skal dere få litt informasjon om den lille pyreneerhunden, gjeterhunden. Eller som den også blir kalt, Berger des Pyrenèes eller The Petit Pyrenean eller Pyreneisk Gjeterhund. Gunnar
Historien er hentet fra International Great Pyrenees Review, Juni 1978. og er skrevet av Gisele Zilberman, Johannesburg, Syd Afrika.
Den pyreneiske gjeterhunden i de Pyreneiske fjellene
Som tidligere kjent, så er det i Frankrike at begge rasene, den Pyreneiske fjellhunden ( Pyreneerhunden, som NKK har valgt å kalle den . Ovs.anm.) og den Pyreneiske gjeterhunden, har levd side ved side i århundrer, og arbeidet som et perfekt lag sammen med gjeteren. Å se den ene uten den andre, er som å miste en kobling i det totale mønsteret i Pyreneene. Gjeteren og hans hunder, danner et tresidig lag. For idet han gir ordrer til de små gjeterhundene, hver og en av dem ivrig etter å utføre ordre, med all den kvikke intelligensen og initiativ som den besitter, blir hver bevegelse overvåket av den store vokterhunden, som ikke blander seg inn , hvis ikke situasjonen blir så kronglete at gjeterhunden trenger hjelp. Da er den klar til raskt å komme til unnsetning. Jeg har funnet studiene av dette tresidige samarbeidet spesielt interessant, av tre grunner: 1. Gjeteren kan ikke klare å gjøre jobben sin med å holde flokken samlet uten hundene. Uten ordrer og instrukser gitt av sjefen, er ikke gjeterhundene i stand til å gjennomføre alle sine oppgaver; drive sauene dit som gjeteren vil at de skal gå, stoppe søyene i å forville seg inn i farlige dalfører hvor lammene kan falle utfor farlige skrenter. Holde flokken på sikker avstand fra stupbratte avgrunner for å forhinder ulykker. I tillegg skal de finne lam i tjukk tåke, når den eneste hjelpen til å 1. finne dem, er morens breking. 2. Den store fjellhunden, på sin side, passer på dem alle sammen. Gjeterhundene vet meget godt at deres store følgesvenn er der, klar til å beskytte dem fra ethvert angrep; de trenger bare å varsle, og den vil reagere med en hurtighet som er mer enn overraskende, når man tar størrelsen i betraktning. Skulle ulver, bjørn eller rev nærme seg flokken, Patou ville kjempe til det siste for å drive dem vekk.
Hva kan vi lære av dette, vi mennesker. Hver av oss, klare til å ta vår del av arbeidet, aldri blande oss opp i de andres gjøremål, men klare til å delta så fort det trengtes. På en av mine klatreturer hadde jeg en erfaring som klart demonstrerte ansvarsfølelsen hos den pyreneiske gjeterhunden. Min andre historie skjedde i denne settingen. ” Massif du Balaious ” er beskrevet som plassen for fantastisk fjellklatring, men også som tilflukt for fjellfolk på vei opp eller ned av toppene. Breer, snø og blåbærlyng er utrolig tiltrekkende for brun-bjørnen i Pyreneene. Hvorvidt de noen gang har angrepet gjetere eller fjellfolk er tvilsomt, men det var et sted hvor det var viktig å være forsiktig om man kom over sporene fra den. Dette hadde vært tilfellet ikke langt fra Larribit Refuge da jeg kom en dag, utslitt etter en anstrengende klatring, i tillegg til at jeg ikke følte meg særlig bra, etter et måltid som tydeligvis hadde vært skjemt. Halmmadrasser på golvet i leiren er alltid tilgjengelig for tilfeldige fjellfolk på gjennomreise, og jeg var glad for å kunne legge meg ned på en, siden jeg følte jeg hadde fått feber. Plutselig hørte jeg den fjerne lyden av bjeller; det var en saueflokk som kom nedover bakkene, det forsto jeg da jeg hørte stemmen fra gjeteren og bjeffingen av hundene. En time senere beitet hele flokken rundt på leiren, og tre gjetere kom inn i hytta hvor jeg lå. Gjennom åpningen kunne jeg se hundene deres, ni stykker, røde tunger som hang ut, med lurvete grå, sorte og hvite, og gulbrune svarte pelser. Etter en kort passiar med gjeterene, laget de noe varm te til meg, godt sukret og ispedd en dråpe alkohol, samt at de lånte meg et saueskinn jeg kunne legge over meg. De fortalte meg også at det var bjørn i området og at de skulle, den kvelden, gå ned til landsbyen for å hente saltblokker, men at de ville etterlate hundene fot å passe på saueflokken. De skulle returnere tidlig neste morgen, men de ville plukke ut tre hunder som skulle være i hytta sammen med meg gjennom natten. ( Tre hunder ble igjen hos sauene ) Så dro de, etter å ha gitt ordrer til de små gjeterhundene, og på den tiden, kunne jeg ikke se en hund, uten at jeg ville klappe den. Men jeg visste ingenting om disse gjetehundene, og ble overrasket over at de trakk seg unna da jeg strakk ut hånden for å klappe dem. De knurret ikke, men for dem var jeg noe som var deres ansvar, deres oppgave for natten og de organiserte seg slik; én foran døra, som ikke kunne lukkes ordentlig, én plasserte seg mellom den og meg, og den tredje travet uavbrudt rundt meg, de fem eller seks timene han var på vakt. Det var som om jeg var noen sauer han var satt til å passe på, snuste på meg hver gang han passerte, ikke helt sikker på hva slags skapning jeg var! Deres forpliktelser til mennesket var tydeligvis rettet mot gjeteren, ikke til meg! Hvis jeg beveget meg, så de seg rundt, kikket mot døren, deretter kom de mot meg, vurderte situasjonen, fant ut at alt var i orden og slo seg ned for å vente på sjefen. Jeg klarte ikke å sove, men ble liggende å betrakte de tre, og ble forundret over deres organisering og samvittighetsfulle oppførsel. To ganger i løpet av natten hørtes noe bråk fra utsiden - og øyeblikkelig gjødde hundene rasende, en ble ved siden av meg, en løp ut og sprang bjeffende rundt hytta, mens den tredje løp frem og tilbake mellom de to andre. Om morgenen hadde den hunden som hadde løpt rundt meg hele natten forsvunnet; de to andre var fremdeles på sin post, som om dette var en helt naturlig prosedyre. En time senere, eller noe der omkring, hørte jeg stemmer og bare da begynte de to andre å bjeffe, men de ble hvor de var. Gjeterne hadde kommet tilbake med de andre tre og salt. På denne korte tiden hadde de rukket over en utrolig distanse, med hyrdestav i hånden og hunder i hælene. Da de kom i døråpningen løp de gjenværende to hundene for å hilse, oppgaven deres var avsluttet. Min tilbakekomst nede i dalen er ikke av interesse, med ett unntak, jeg bestemte meg der og da for at jeg skulle eie og oppdrette slike hunder. Siden den gang har jeg hatt mangfoldige muligheter til å beundre denne intelligensen, og evnen til å tilpasse seg enhver situasjon, understreket i standarden, men perfekt illustrert i dette første møtet med ” Bergers des Pyrenees ”.
Laget - gjeteren, vokterhunden og gjeterhunden
Min tredje historie er om en Pyreneisk gjeterhund i Dordogne; en leksjon i initiativ og fantasi. Ett år etter at jeg hadde solgt en liten tispe, hvis foreldre var championer i saue-gjeting, fikk jeg besøk av hennes eier; en sauebonde på vei til markedet i Brive, som hadde kommet hele veien ut til meg for å gi meg noen bilder av Urielle. Der var hun, i farger, på en stol midt på gårdsplassen, en liten dronning! Det er ganske uvanlig at en hardt arbeidende bonde lar seg begeistre av en hund, og han fortalte meg følgende historie. En dag hadde han forlatt saueflokken sin ute på en åpen slette, med bare Urielle til å passe på dem, mens han bare var hjemme på gården for å hente noe verktøy, og han var bare vekk fra dem noen få timer. Da han kom tilbake var sletta tom, ingen sauer og ingen hund! Fra en vingård like i nærheten, hadde en nabo sett følgende hendelse, som han fortalte med mye latter. ” det var helt utrolig! Rett etter at du hadde dratt, kom en ung stut som hørte til Monsieur Laplagne, ut på sletta. Tispa di så at han kom, og siden du ikke var der, bestemte hun seg for å samle sauene og lede dem hjem, slik som du vanligvis gjør om kvelden. Da jeg så dem, visste jeg ikke at du ikke var der, og siden alt så ut til å være i orden, var det ingen grunn til å bekymre seg, og flokken var på vei hjem mot gården din.” Urielle’s eier fortsatte historien; ” jeg gikk rett hjem og kunne ikke tro mine gne øyne, Urielle hadde virkelig drevet alle sauene inn i innhegningen, og satt foran porten siden hun selvfølgelig ikke hadde klart å lukke den. Hun ble litt usikker da hun så meg, men da jeg ropte på henne og skrøt av henne, spratt hun rundt, glad og fornøyd. ” Jeg var glad for at Uriell’s eier var forståelsesfull. En mann, mindre bevandret i dyrenes verden kunne ha straffet henne for å ha brakt sauene hjem uten å ha fått ordre om å gjøre det. Det kunne ha resultert i at to samarbeidspartnere hadde mistet tilliten til hverandre.
|
||
