Berger des Pyrénées

av Olivier Matz

Følgende artikkel er skrevet av Olivier Matz, franskmann og oppdretter av Berger des Pyrénés. Artikkelen er publisert i klubbavisen Bulletin nr. 53. Oversatt av Ann-Charlott Svensson til svensk, og videre til norsk av Gro Mathiesen.

”Uttalelsen til Jean-Michel Jolly (en stor profil innen gjeterhund i Frankrike), publisert i avisen Vos Chiens i oktober 1997, gjorde at jeg ønsket å tydeliggjøre enkelte saker. Han stiller seg som en ivrig forkjemper for en oppdeling til fordel for en ”arbeidende” linje med en økning av mankehøyden til 50 cm, der han påstår at det nå for tiden bare finnes ustillingshunder. Kort sagt, denne evige klagen man hører fra enkelte hold siden en tid tilbake.”

”Berger des Pyrénées er en hund som er spesielt formet for og av fjellet. Deres tyngdepunkt er plassert nære bakken på grunn av blant annet størrelsen, de lave hasene og det lett hvelvede og ganske korte lendepartiet, hvilket støtter opp den relativt lange ryggen som er smidig men allikevel fast. Dette er de særegenheter som gjør denne hunden til en fjellbestiger uten like. Det kalles for anpasning til miljøet – sin biotop.

Det maksimale energien gjør det mulig for hunden å sette i gang hele det maskineriet som gir den ett helhetsuttrykk ulik alle andre, og denne formidable arbeidsgiver som gjør den så sprettende og sydende. Jeg snakker altså om en hund av fjelltype og ikke av lavlandstype.”

Om størrelsen

Siden langt tilbake i tid har mankehøyden i de ulike dalfører ligget mellom 38 og 46 cm, med en klar dominans av hunder under 46 cm. Dette har ikke hindret de pyreneiske gjeterne fra å bruke den til gjeting av får. Da standarden ble utarbeidet i 1927 av Moncieur Bernard Sénac-Lagrange, ble den bygget på rigorøse observasjoner av de, på denne tiden så godt som alle, arbeidende hunder. For øvrig valgte også bøndene ofte den minste valpen i ett kull.

Noen innvender kanskje at rasen er veldig variasjonsrik og heterogen, og det er det sikkert. Men, det har alltid vært, for alle gjeterhundrasene, en opprinnelig base, en grunntype. Denne har senere blitt utviklet forskjellig, avhengig av miljø, avl og annet, men rent fysisk har den lille pyrénéeren alltid hatt samme egenskaper. Eventuelle forskjeller er først og fremst på grunn av de avgrensede dalførene, som var lenge isolert fra hverandre, der ulike ”stammer” ble utviklet, men de grunnleggende særdragene og urtypen har hele tiden vært til stede. På grunn av dette har men i  f. eks på enkelte steder fått eksemplarer med lang pels, på andre steder kort pels og på ytterligere andre steder finner man semilang pels, alle med varierende farger.

Om karakteren

Pyrénéeren er en mistenksom hund. Mistenksomheten er årsak i flere faktorer, bl.a. de få kommunikasjonsmulighetene og kontaktene mellom dalførene tidligere. Hundene traff få mennesker og så veldig lite av verden for øvrig. Dette også fordi rasens opprinnelige røtter, som er nærliggende de ”ville” dyrene, ligger halvslumrende rett under ”det ytre”. Mistenksomheten kan også ha blitt overført fra fjellbøndenes egne mentalitet, da disse menneskene kanskje ikke er de mest åpne og utadvendte, men når man har blitt godtatt, blir de venner for livet.

Det handler altså om en tilpasning til miljøet, men også det å bevare det ”ville” i seg, det er det som gjør rasen så unik. Hvem har ikke blitt fasinert av denne atferd som er skapt av mistenksomhet, reservasjon, tvil  -skal jeg gå fram eller ikke-, men fremfor alt denne nysgjerrighet som gjør at den fortsetter å sirkulere rundt med alle nervene i helspenn?

Jeg snakker selvfølgelig ikke om redde hunder, men mistenksomme. For øvrig er jeg ikke spesielt glad i å treffe hunder av denne rase for første gang som møter meg med ivrige hilsninger, krumspring og evig slikking.

Jeg husker et tilfelle ute på beitemarkene i Alpene sammen med mine hunder. Jeg møtte en ”kollega” og hans hund som jeg aldri tidligere hadde sett. Hunden var umulig å komme nær innpå, men hele dagen fulgte han meg respektfullt på avstand, hans utforskende blikk overvåket alle mine gjøremål. Da jeg så hunden igjen noen dager senere ble jeg overrasket. Han var fullt opptatt av sitt arbeide med sauene, jeg utgjorde tydeligvis ikke lenger noe trussel og han verdiget meg ikke engang ett blikk. Mistenksomheten hindrer derfor ikke disse hundene til å gjøre sitt arbeide.

Om arbeidet

Bak den tvetydige termen ”skjønnhet” skjuler det seg bl.a. det som jeg snakket om tidligere med hensyn til kroppsbygningen, altså innebærer det en fysisk anpasning til et visst arbeide. I den moderne tids sauehold har gjeterhundens rolle gradvis blitt endret. Flokk-forflytninger gjøres nå for tiden med lastebil hvor man fører saueflokken direkte til den bestemte beitemarken. Denne rasjonalisering har gjort det mulig for andre gjeterhundraser å gjøre entré, deriblant Border Collien. Det finnes mindre arbeide som krever en iherdig fysisk styrke og enorm utholdenhet av hunden. Derfor har mange mennesker vent seg til f.eks. Border Collien som er betydelig mer formbar, roligere og flinkere på de mer presise og eksakte oppgavene der først og fremst dere mottaglighet, oppmerksomhet og lydighet gjør dem fantastisk dyktige. Kort sagt, litt motsatt av vår lille pyrénér som er betydelig mer ”tjurskallig”, hissig og ivrig – og som ikke kan ligge stille.

Derimot kan jeg forsikre dere at ved lengre forflytninger til og fra beitemarker finnes det ingen som kan matche en pyrénér. Border Collien blir fortere sliten, den er ikke like iherdig etter å holde en flokk samlet etter et flertalls kilometer, og fremfor alt, den har ikke den iniativegenskap som utmerker pyrénéren. Vår lille pyrénér er utrettelig, han springer uavbrutt og henter tilbake sauer eller annet buskap som har kommet på avveie. Han er tøff mot dyrene men anpasser ofte sitt agerende etter situasjonen og kan være veldig myk og forsiktig. Hans lille format gjør at han kan flytte flokken fint og forsiktig selv på og over en fjellrygg. I den situasjonen ville han aldri støte sauene eller på noe sett skremme dyrene.

Pyrénéren har det jeg kaller ”situasjonsintelligens”, denne kan man ikke trene frem, den er medfødt. Det er sant at saueholdet har utviklet seg og at denne type arbeide blir mer og mer sjeldent, men det hindrer ikke pyrénéren fra å være en utmerket gårdhund for øvrig og dens tradisjonelle arbeidssett foresvever meg å være en arv vi må beskytte og bevare, eller?

Må man, under den overgripende måten verden forandres, også forandre den pyreneiske gjeterhunden?  Det syntes ikke jeg!

Om den ikke gjøre det så bra på gjeterhundprøver og konkurranser, som ofte er på flatmark, så er det helt enkelt fordi den ikke er en Briard eller en Beauceron, eller noe annet. Hvordan skulle for øvrig disse rasene klare seg opp i fjellet? En Berger Des Pyrénées er ikke en hund som dresserer. Man oppfostrer den, og det er den psykologiske relasjonen mellom hund og eier som gjøre at den anpasser seg til fullt utvikler denne ”situasjonsintelligensen” som ikke passer så bra for gjeterhundprøver, der hundene ikke tillates å ta egne initiativ. Tro ikke at jeg er imot gjeterhundkonkurranser, overhodet ikke, men man må vite at det ikke er spesielt representativt for det arbeide som en gjeter utfører med sin hund. Spør bare bøndene!

Jeg snakker selvfølgelig om det daglige arbeidet, hunder som aldri er med på gjeterhundprøver, men passer sitt daglige og forskjellige arbeide perfekt på gården, på beitet og ved vandringer.

Om man vil oppnå perfeksjon av en pyréneer ved lavlandsarbeide, så er det bedre og mer effektivt å ta en Border Collie, men hvis man går inn og endrer fysikken og atferden hos den lille pyrénéeren for å gjøre den bedre til og mer anpasset til lavlandsterreng, ja da er det ikke lenger en Berger des Pyrénées. Hver rase har sine spesifikke særegenheter og kvaliteter, man må bare vite om dem og akseptere dem!

Om instinkt

”Anvendelighetstesten” tillater folk å kontrollere de nedarvede instinktene hos sin hund, men gir også klubben et instrument til å kunne kontrollere og ivareta gjeteregenskapene hos rasen. Denne test er selvfølgelig ikke noe universalmiddel, men den har i det minste en berettiget eksistens. Om mange hunder ikke klarer testen, behøver det ikke nødvendigvis være på grunn av at det mangler instinkt. Vanens makt er stor og de som misslykkes er ofte hunder som aldri har vært i kontakt med, eller overhodet sett, sauer regelbundet fra tidlig alder slik som de ”ekte” gjeterhundene, men alle mennesker har nå engang ikke en saueflokk til hands. Dette hindrer ikke det faktum at det også finnes visse hunder som absolutt ikke har noe forhold til sauer.

Derimot er det faktisk slik at om man har hunder fra såkalt ”utstillingslinjer” sammen med sauer, blir nok en del forbauset over å høre hvor stor andel av dem som faktisk kan og vil gjete. Skjønnhet og kompetanse behøver ikke være to forskjellige ting!

Det sier seg selv at jeg er for alle typer av arbeide, så som spor, søk og annen aktivitet. Ettersom veldig få mennesker har mulighet til praktisk gjeting med sin hund blir det lett å få det feilaktige og innskrenkede bildet av en Berger des Pyrénées, at det er en hund som må gjete, men det syntes jeg er synd.

Noen syntes sikkert at jeg er en innesnødd idealist som klamrer meg til fortiden, men jeg har bare forsøkt å legge frem mine tidligere og nåværende erfaringer som jeg fortsetter å samle med stor passion og følelse!

Olivier Matz

Home     Hovedside artikler   Back to Olivier